Vaskekjelleren var stille bortsett fra den lave duren fra en vaskemaskin. Henrik sto bøyd over en kurv som ikke tilhørte ham. Nervene hans raste mens han grep et plagg som luktet svakt av parfyme – en duft som var både berusende og farlig.
– «Og hva tror du at du driver med?»
Henrik frøs til is. Den bestemte stemmen fikk hjertet hans til å slå raskere. Han snudde seg sakte og møtte blikket til fru Dahl, naboen i toppetasjen. Hun sto der med armene krysset, iført en elegant svart kjole og et blikk som kunne ha smeltet stål.
– «Jeg… jeg…» stotret han, men ordene sviktet.
– «Følg med meg.» Det var ingen rom for diskusjon i stemmen hennes.
Han fulgte etter henne opp trappen, inn i hennes pent møblerte leilighet. Døren smalt igjen bak dem, og hun snudde seg mot ham.
– «Hvis du har en sånn interesse, hvorfor ikke gjøre det ordentlig?» sa hun med et skjevt smil.
Før han rakk å protestere, åpnet hun en kommode og trakk frem et sett med delikat undertøy. Hun kastet det til ham.
– «Ta det på.»
Henrik nølte, men det var noe med måten hun så på ham – en blanding av autoritet og intens interesse – som gjorde det umulig å si nei. Han skiftet sakte mens hun betraktet ham med en ro som fikk ham til å skjelve.
Da han sto foran henne, iført det silkeaktige undertøyet, smilte hun tilfreds.
– «Ikke verst,» sa hun og gikk rundt ham som en general som inspiserer troppene. «Men du trenger litt opplæring. Fra nå av er det jeg som gir ordrene, og du gjør som jeg sier. Forstått?»
– «Ja, fru Dahl.»
Fru Dahl er en moden kvinne i starten av 60-årene. Hun bærer sin alder med stolthet og selvtillit. Ansiktet hennes har et par fine linjer som vitner om erfaring og livsvisdom, men øynene hennes er skarpe og intense. Håret hennes er mørkebrunt med noen grå striper som gir henne en naturlig autoritet. Hun holder seg godt trent, og det gir henne en imponerende holdning – rak i ryggen og med en aura av kontroll.
Når det gjelder antrekket, liker fru Dahl å vise makt gjennom det hun har på seg. I kveld har hun kledd seg i et tettsittende svart lærskjørt som stopper rett over knærne, kombinert med en figursydd korsett-topp i skinnende svart lakk med sølvdetaljer. Hælene hennes er skyhøye og gir henne en ekstra dominans når hun beveger seg over gulvet. Hendene hennes er dekket av svarte skinnhansker som stopper rett under albuene. Rundt halsen har hun et enkelt sølvkjede med en liten, men iøynefallende anheng.
Hun satte seg i stolen ved vinduet og lot blikket hvile på ham.
– «Det er bra. Vi begynner i kveld. Men først skal du lage te til meg. Og husk,» sa hun med et lite glimt i øyet, «du tjener meg nå.»
Henrik nikket, og en blanding av nervøsitet og en merkelig tilfredshet fylte ham.
Henrik sto på kjøkkenet til fru Dahl, med skjelvende hender som prøvde å helle varmt vann i tekoppen uten å søle. Silkeundertøyet gnisset mot huden hans, en påminnelse om situasjonen han nå befant seg i. Fra stuen kunne han høre henne humre lavt.
– «Tar det lang tid med teen, eller tenkte du å dyrke tebladene selv?» ropte hun med en spøkefull, men likevel skarp tone.
– «Kommer straks, fru Dahl!» svarte han raskt og kom løpende ut i stuen med brettet.
Hun satt henslengt i stolen med bena elegant krysset, en aura av kontroll og selvsikkerhet hvilte over henne. Hun tok imot koppen og betraktet ham med et kritisk blikk.
– «Se på deg… Det kler deg, Henrik. Men noe mangler.»
Hun reiste seg sakte og gikk bort til et skap. Derfra dro hun frem et svart silkesjal og et par høye hæler.
– «Ta disse på.» sa hun kort.
Henrik nølte et øyeblikk, men bøyde seg ned og skjøv føttene inn i de høye hælene. Han vaklet litt, men fant balansen til slutt.
– «Sånn. Nå begynner vi å nærme oss noe.»
Hun gikk rundt ham, betraktet ham fra ulike vinkler, og la en hånd under haken hans, løftet blikket hans opp mot sitt eget.
– «Du ser bra ut, men det handler ikke bare om utseendet. Det handler om holdning. Rett deg opp, brystet frem, skuldrene tilbake. Jeg forventer at du representerer meg godt når du er i mine klær.»
Henrik prøvde å rette seg opp, men hælene og nervøsiteten gjorde det vanskelig. Fru Dahl lo lavt, før hun satte seg igjen.
– «Nå, Henrik. Som min nye… assistent, skal du få en enkel oppgave. Du skal stå der og helle mer te i koppen min hver gang den blir tom. Og mens du står der, skal du tenke over hvorfor du liker dette – hvorfor du liker å være her, under min kontroll.»
Han nikket stivt, hjertet hamret i brystet, men samtidig følte han en merkelig ro. Hun holdt ham i et grep – ikke fysisk, men mentalt.
Minuttene gikk, og han fylte koppen hennes igjen og igjen. Hun stilte spørsmål underveis – om hva han følte, hvorfor han sto der, og hva han ønsket fra denne kvelden.
– «Du er flink, Henrik. Veldig flink. Kanskje du til og med fortjener en belønning etterpå.»
Hun smilte skjevt, og Henrik kjente hvordan forventningen krøp oppover ryggraden hans.
– «Men ikke ennå. Først skal du lære deg å adlyde hver minste ordre uten spørsmål. Forstår du det?»
– «Ja, fru Dahl.»
Blikket hennes ble mykere, men fremdeles autoritært.
– «God gutt. Nå, hent et pledd og legg det over bena mine. Vi har en lang kveld foran oss.»
Henrik adlød uten å nøle, og i det øyeblikket forsto han at han var fullstendig i hennes hender – og at han ikke ville ha det på noen annen måte.
Henrik brettet det myke ullpleddet forsiktig og la det over fru Dahls ben. Hun så på ham med det samme bedømmende blikket som en lærer som inspiserer elevens arbeid.
– «God gutt,» sa hun lavt og klappet ham lett på kinnet. «Du lærer raskt. Det liker jeg.»
Hun tok en ny slurk av teen og lente seg tilbake i stolen, fremdeles med et fast blikk festet på ham.
– «Så, Henrik… Si meg: Føler du deg liten nå? Sårbar? Kanskje til og med… ydmyk?»
Han svelget tungt før han nikket.
– «Ja, fru Dahl.»
– «Bra. Ydmykhet kler deg.»
Et lurt smil lekte i munnviken hennes idet hun satte fra seg koppen. Hun slo lett på gulvet foran seg med hælen på den ene skoen.
– «Ned på kne igjen. Jeg vil at du skal kjenne på noe viktig nå: Min kontroll. Min makt over deg. Og du skal like det.»
Henrik sank sakte ned på knærne, følelsen av silkeundertøyet og hælene gjorde ham både ukomfortabel og… elektrisk. Fru Dahl lente seg fremover, slik at ansiktene deres var nær hverandre.
– «Se på meg, Henrik.»
Blikkene deres møttes, og hun smilte rolig.
– «Du er min nå. Du gjør som jeg sier, når jeg sier det. Forstår du?»
– «Ja, fru Dahl.»
Hun strøk ham forsiktig over kinnet, nesten ømt, før hun reiste seg fra stolen. Hælene klikket mot tregulvet da hun gikk rundt ham i en sakte sirkel, som en rovfugl som betraktet sitt bytte.
– «Du er flink, men vi er ikke ferdige ennå. Jeg har mange planer for deg, Henrik. Men først…»
Hun stoppet opp bak ham, la hendene bestemt på skuldrene hans og lente seg nærmere øret hans.
– «…du skal få rydde opp etter deg selv. Gå ut på kjøkkenet og vask opp etter teen. Nøyaktig. Og så kommer du tilbake hit. Forstått?»
– «Ja, fru Dahl.»
Henrik reiste seg, vaklende på hælene, før han gikk mot kjøkkenet. Han kjente blikket hennes brenne i ryggen hans hele veien. Hendene hans skalv mens han vasket koppene, og tankene hans raste.
Hva var det med henne som gjorde ham så villig? Så underdanig? Så… hengiven?
Da han kom tilbake til stuen, sto hun ved vinduet med ryggen til ham. Hun snudde seg sakte, og et selvsikkert smil lå over leppene hennes.
– «Du er tilbake. Flink gutt.»
Hun satte seg ned igjen, korset bena og klappet på gulvet foran seg.
– «Hit. På plass.»
Henrik sank tilbake på knærne foran henne uten et ord.
– «Ser du, Henrik… Dette handler ikke bare om makt. Det handler om tillit. Du stoler på meg nå, gjør du ikke?»
– «Jo, fru Dahl.»
Hun smilte varmt, men med en skarp kant.
– «Bra. For tillit er nøkkelen til alt. Og nå som vi har etablert den… kan vi begynne å ha det virkelig morsomt.»
Henrik kjente blodet bruse gjennom kroppen, og et sitrende håp blandet seg med nervøsiteten.
Fru Dahl lente seg tilbake i stolen og betraktet ham med et blikk som sa alt: Dette var bare begynnelsen.
Henrik stirret opp på fru Dahl fra sin posisjon på gulvet. Hun lente seg tilbake i stolen, den stramme lakk-toppen glinset i det myke lyset fra lampen. Hennes mørkebrune hår var perfekt satt opp i en stram knute, og det lille sølvkjedet rundt halsen hennes fanget lyset med hver bevegelse.
– «Ser du på meg, Henrik?» spurte hun skarpt.
Henrik senket blikket raskt.
– «Beklager, fru Dahl.»
Hun smilte, et lite lurt smil, og strøk skinnhanskene langs armlenet på stolen.
– «Nei, nei. Jeg liker at du ser på meg. Men du ser med respekt, ikke sant?»
– «Ja, fru Dahl.»
Hun reiste seg, hælene klikket taktfast mot gulvet mens hun sirklet rundt ham. Det var noe hypnotisk med måten hun beveget seg på – kontrollert, selvsikker, som om hver eneste muskel i kroppen hennes var bevisst på sin oppgave.
– «Du liker dette, ikke sant, Henrik? Å være her. Å være under meg.»
– «Ja, fru Dahl.» hvisket han.
Hun stoppet rett bak ham, lente seg ned og hvisket nær øret hans:
– «Du vet, Henrik… Gutter som deg trenger noen som meg. Noen som kan lede dem. Styre dem. Og korrigere dem når de roter seg bort i vaskekjellere.»
Han kjente en blanding av frykt og spenning strømme gjennom kroppen.
– «Reis deg opp,» kommanderte hun.
Henrik famlet seg opp på føttene, ustø i de høye hælene hun hadde bedt ham ta på tidligere. Hun så på ham, vurderte ham som en kunstner som betrakter sitt nyeste verk.
– «Det er noe… sårbart med deg, Henrik. Noe jeg liker.»
Hun strøk hanskekledde fingre langs kanten av korsettet sitt før hun la dem bestemt på brystkassen hans.
– «Men tillit går begge veier. Du stoler på meg nå, men vet du hva? Jeg begynner også å stole på deg.»
Hun satte seg ned igjen og krysset bena med en eleganse som bare kom med erfaring og selvtillit.
– «Nå, min lille tjener, finn en pute og sett deg foran meg. Vi skal snakke. Jeg vil vite mer om hva som fikk deg til å åpne den kurven i vaskekjelleren i kveld.»
Henrik nikket raskt og fant en pute som han plasserte foran henne. Han sank ned på knærne igjen, blikket hans festet på de skinnende hælene hennes.
– «Jeg… jeg vet ikke helt, fru Dahl. Det bare… fristet. Noe med duften, følelsen, tanken på… på deg.»
Hun smilte bredere nå, men blikket hennes var fortsatt like intenst.
– «Ærlighet, Henrik. Det liker jeg. Og ærlige gutter… de fortjener belønninger.»
Hun lente seg tilbake i stolen, og med en nesten lekende tone sa hun:
– «Men ikke ennå. Først skal du vise meg at du virkelig er verdig min oppmerksomhet.»
Henrik svelget tungt, men nikket. Han visste én ting med sikkerhet: Han ville gjøre alt for å fortsette å være i fru Dahls verden.
Erotiske noveller skrevet af lekenunderdanigtøs